Pol Pot – fortsatt hvem som helst? – Philip Short

Den buddhistiske vei til proletær bevissthet

Den gåtefulle lederen av den kommunistiske utopien/dystopien Demokratisk Kampuchea, Pol Pot, er en skikkelse med nærmest magnetisk kraft. Hvem var denne mannen som plutselig dukket opp fra intet og tok ledelsen i et regime som allment anses som noe av det mest ekstreme menneskene har funnet på gjennom alle tider? Var det kanskje ikke en mann, men nærmest en maskin?

Når man leser tekster for å prøve å forstå hva som foregikk i Kambodsja både før, under og etter Pol Pot-regimet, blir man slått av hvor lite informasjon som finnes om selve lederen. Stoffet er uhyre knapt, og det som går igjen i alle fremstillinger er at han var et usedvanlig vennlig menneske, alltid med et varmt, om enn gåtefullt smil – en som aldri hevet stemmen. Enkel og likefram i vesen, åpen og reflektert om sitt prosjekt, med stor tro på folkets muligheter til å skape det beste av alle samfunn – en modell for hele verden! Men ute i prosjektet gikk det ille, svært ille. Folk sultet, døde.
Cappelen forlag har sendt ut en diger biografi over denne mannen, hele 570 sider, og jeg tror naturligvis at jeg nå skal få vite mye om ham. Forstå ham bedre, kanskje se ham for meg, oppleve ham. Men la det være sagt med en gang at dette ikke er noen biografi over Pol Pot, i ordets normale betydning. Rett som det er kan det gå 10-20-30 sider uten at hovedpersonen er nevnt en eneste gang. Dette er en historiebok, en krønike, om et langt tidsrom i Indo-Kina, med særlig fokus på Kambodsja og aktørene der – hvorav Saloth Sar, senere kjent som Pol Pot, er en av flere. Andre, omtrent like sentrale personer er Ieng Sary, Keng Vannsak, Khieu Samphan, Lon Nol og ikke minst den høyst eksentriske fyrsten – Sihanouk. Han drev med mye rart! Regisserte kjærlighetsfilmer med seg selv og kona i hovedrollene!
En årsak til at boka handler så lite om Pol Pot kan være at det rett og slett ikke finnes stoff nok til mer enn 150 sider. Røde Khmer var en hemmelig geriljaorganisasjon, så arkiverte vedtak og protokoller finnes naturligvis ikke. Det er også få aktører som bidrar med opplysninger til bildet, de må jo late som de ikke vet noe, nå da de siste gjenlevende stilles for folkemordsdomstolen. Det er omertà som gjelder, her som i mafiaen. Vi får tro at bildet blir mer komplett i og med rettsoppgjøret.
Short skriver tradisjonell militær/politisk historie, med et enormt antall begivenheter – datoer, møter, militære manøvre, innbilte og reelle diplomatiske reaksjoner, reiser, forsyninger, adresser og navn, navn, navn. Vi får en bred kartlegging av hva som faktisk foregikk under den beryktede evakueringen fra byene, der selv pasienter fra sykehus ble drevet av gårde i enorme folketog som sneglet seg ut langs landeveiene. Vanvittig! Short viser at ideen om å tømme byene var ideologisk motivert og tenkt ut i god tid, og ikke noe akutt påfunn for å unngå hungersnød slik det ofte er blitt hevdet. Men den praktiske gjennomføringen var preget av tilfeldigheter og amatørskap. Enorme kostnader for en høyst uklar effekt.
Den kambodsjanske revolusjonen står i en særstilling, ikke bare på grunn av det høye antallet menneskelige ofre. Den skiller seg ut ved å være ekstremt konsekvent, ved nærmest å foreta Maos ”sprang” og revolusjoner i ett stort jafs. Befolkningen skulle forvandles på rekordtid – all privat eiendom ble avskaffet, pengesystemet forsvant, menneskene ble fratatt sin individualitet. Regimet skapte en slavestat. Short viser godt hvordan dette kan ha mer sammenheng med buddhistiske tradisjoner enn marxisme-leninisme. Så hadde da også Pol Pot bakgrunn som novise i buddhistisk kloster i tillegg til mange ulike bånd til den føydale herskerklassen. Kambodsjas fyrstefamilie hadde nærmest vært halvguder, som gjennom nitide ritualer sikret jordens fruktbarhet.
Det buddhistiske innslaget viser seg også gjennom ideen om at folket skulle oppnå en proletær bevissthet gjennom opplysning – illuminasjon. Røde Khmer var skeptiske til den bitte lille industriarbeiderklassen som fantes i landets byer, og derfor satset de helt på fattigbøndene på bygda. Men for å få dette til å gå opp med marxismen, måtte disse bøndene få den rette proletære bevissthet – noe de ikke skulle oppnå gjennom proletær virksomhet, slik norske småborgere skulle i proletariseringen på 70-tallet, men altså gjennom en slags mystisk illuminasjon.
Mange spennende problemstillinger å lese om, men Shorts stil kan være litt enerverende. Han skriver fra en allvitende, kjølig høyde – en slags britisk postkolonial snusfornuft. Det er noe gjennomgående nedlatende i tonefallet – som f eks når han forteller oss at hele den generasjonen som dannet kjernen i Røde Khmer manglet kritiske evner, drømte drømmer og var ”fullstendig uinteressert i virkeligheten”. Khmer-folket blir hos Short til en slags barnslige villmenn som ikke vet annet enn å være rå og grusomme så fort sjansen byr seg. Det er sikkert riktig at ekstrem brutalitet har preget den kambodsjanske sivilisasjonen både i gamle dager, under franskmennene, Sihanouk og Lon Nol, og også senere, ja fortsatt – men det er noe ved denne fremstillingen som gjør at man nesten ønsker seg at «fredsbevarende styrker» skal komme inn og sette det hele på plass, og da er det noe som ikke stemmer helt. For meg.
Som sammenstilling av historisk informasjon er dette en verdifull bok, men som fortelling er den mindre vellykket. Ja, jeg synes den vesle boka til svensk-kambodsjanske Jesper Huor, som jeg nylig anmeldte her i Klassekampen, Siste reis til Phnom Penh, der han skriver om sin leting etter faren som forsvant, gir mer innsikt. Shorts bok er slik at man tar seg i å ønske seg mer av det som så ofte ødelegger biografier – den psykologiske innlevelsen. Pol Pot kan ikke ha vært noen hvem som helst. Men etter Shorts 570 sider er han stadig nokså uhåndgripelig.
Bokanmeldelse i Klassekampen 2007.